Det er mye fokus på å redusere klimautslippene. Og det er mye kollektivt selvbedrag.
Se for eksempel på kildene i Norges nasjonale utslippstall. "Stasjonær forbrenning" i husholdninger, altså boligoppvarming, står for 2 prosent av utslippene. Privat veitrafikk står for 13%. Altså 15% av klimautslippene fra privatepersoner. Resten, 85% av utslippene, kommer i det alt vesentlige fra olje- og gassvirksomheten, industrien, og varetransporten.
For privathusholdningene er derfor CO2-fokuset litt ironisk. Saken er jo at våre komfyrer, varmeovner og sparepærer i det alt vesentlige drives av vannkraft. Dermed slipper ikke husholdningene i Norge ut særlig mye klimagasser. Det er ikke så mye mer å spare, for å si det sånn. Likevel er fokuset på den enkelte - og det er jo viktig nok. Men fokuset er på feil ting.
Når du setter deg på flyet til Kanariøyene og hjem igjen, så har du bare på den ene turen sluppet ut mer CO2 enn du har gjort hele resten av året gjennom din buss- og bilkjøring, oljefyring, osv. Tar du fem flyturer i året, så utgjør de øvrige utslippene dine bare en unnselig brøkdel av totalutslippene dine. Flytrafikken er altså en stor synder. Derfor har EU vedtatt å ikke tatt med flytrafikken i det europeiske kvotesystemet (Kyotoavtalen). Først når flytrafikken telles med, begynner behovet for endring å tre fram for alvor.
Olje- og gassvirksomheten ute i Nordsjøen står for en tredjedel av Norges klimautslipp. Nordsjøens CO2-utslipp er fem ganger større enn husholdningenes utslipp. Elektrifisering av plattformene på sokkelen er derfor det viktigste bidraget Norge kan gi til globale utslippsreduksjoner. Det er viktig fordi fremtidig eksport av olje/gass vil kreve enda mer kraft. Det kreves altså politisk vilje til å endre oljeselskapenes atferd - gjennom tiltak som får dem til å droppe gasskraftverkene de idag driver ute på hver plattform. Løsningen er trolig å produsere elektrisiteten til plattformene på land, i gass- eller kullkraftverk med CO2-fangst.
I dette bildet, hvor husholdningene står for skarve ti prosent av utslippene, er det interessant å observere hvor stort fokus regjeringen har på husholdningenes utslipp, og hvor lite fokus regjeringen har på oljeselskapenes utslipp. Nå eier jo regjeringen så og si alle de norske oljeplattformene, gjennom Statoil, Hydro eller Petoro. Det forklarer kanskje det begrensede politiske fokuset på denne utslippskilden, selv fra de rødgrønne.
Å redusere husholdningenes utslipp noe særlig er ikke lett, bortsett fra fly- og bilkjøringen. Ikke misforstå: Mer kollektivtrafikk i byene er viktig, ikke minst utfra et lokalt perspektiv med store utslipp av partikler og oppvirvling av støv. Men i global klimasammenheng betyr det lite. Det er olje- og gassindustrien som gjør Norge til klimajumbo.
Løsningen? - Bygg gass-, olje- eller kullkraftverk med CO2-fangst, og deponer denne i oljefelt eller i fjell. Inkluder flytrafikken i Kyotoavtalen, legg straffeavgift på flytrafikk, og kjøp klimakvoter i land hvor husholdningene fyrer med fossile brensler.
Og hva gjør vi? -Vi gir Tromsø i oppgave å arrangere OL i 2018, en by hvor nitti prosent av tilskuerne og halvparten av de frivillige må fraktes inn med fly. Hurra for Norge og det sterke fokuset på klimapolitikk!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
5 comments:
Endelig en som har forstått det! Bra innlegg.
Selvsagt er det jo slik at en kan gå enda lenger i å redusere utslipp. Også her spiller olje og gass-industrien hovedrollen.
For ikke bare forurenser de ved sin virksomhet, det er jo nettopp bruken av fossile energikilder som ER hovedproblemet i dagens verden. Fas ut oljeindustrien hurtigest mulig, og en reduserer Norges bidrag til klimautslipp i verden til et absolutt tålbart nivå.
Selvsagt vil det ikke skje, fordi pengene (inntektene til staten) er viktigere enn klimapolitikk.
Jeg har bare behov for en liten presisering: Du også mener CO2-rensing er å foretrekke fremfor CO2-fangst, eller? Etter hva jeg har lest meg frem til er den CO2-fangsten det eksempelvis legges opp til i forbindelse med Mongstad nokså beskjeden, så for egen del syns jeg ikke det er noen grunn til å nøye seg med fangst i steden for rensing.
Rensing og fangst er det samme.
Forbrenning av fossilt brensel gir CO2 som restprodukt. Det finens riktignok også en måte å få vann som restrodukt, f.eks ved hyydrogenforbrenning, men det ligger veldig langt fram.
Når det gjelder gasskraftverk, vil det vræe to viktige spørsmål:
1) Hvor mye av CO2-en renses/fanges, dvs hvor mye stoppes før den går opp i atmosfæren? Dette avgjør klimautslippet.
2) Hva gjøres med den CO2 som renses (fanges)? Man kan se for seg at man bare lagrer den i tank/fjell, eller at man injiserer den i eksisterende oljefelt for å øke trykket og dermed produksjonen.
Utfordringen er at CO2 ikke forsvinner, så vi må lagre den et sted vi vet den holder seg på plass til evig tid. Ingen enkel oppgave.
Gasskraftverk er vel ikke særlig realistisk per idag, uavhengig av den politiske debatten. Kraftverkene slik de nå fremstår er ikke lønnsomme med rensing. På sokkelen står en rekke kraftverk på plattformene - uten rensing. Hvis vi kunne elektrifisere sokkelen ved hjelp av gasskraftverk i land, så ville mye være gjort dersom det innebar at man gjorde noe fornuftig med CO2'en man fanget.
Jeg tror det vil renne mey vann i havet før vi ser et gasskraftverk på land, og det vil ikke se slik ut som vi tror idag. Hovedproblemet er at CO2-mengdene fra hvert verk er for små.
Slik jeg har forstått det er CO2-rensing betegnelsen som benyttes når ingen CO2 slippes ut, mens CO2-fangst er betegnelsen som benyttes når man får benytter teknologi som kun renser en mindre del av det samlede CO2-utslippet (slik situasjonen vil være på Mongstad de første årene). Men det er selvsagt mulig det er jeg som går meg vill i begrepene her?
Her er det sikkert mye begrepsforvirring. Men sikkert er det at:
1) CO2-fri forbrenning ligger langt fram, kanskje uendelig langt fram.
2) 100% CO2-rensing ligger langt fram, og skaper dessuten "problemet" med hvordan man kan avsette denne CO2-en.
3) Det komemrsielle hovedproblemet er ikke bare å rense (kostbart), men å bli av med CO2'en på en måte hvor den ikke slippes ut. Hvis man f.eks bare lagrer den i en tank på land, vil Kyotoavtalen regne det som utslipp. Hvis man vil injisere i et oljefelt, må det skje på rett tidspunkt ift oljefeltets produksjonssyklus. Gullfaks f.eks, som "trenger" CO2 fra Mongstad eller Kårstø, trenger det egentlig i perioden før det er aktuelt å fange CO2 på Mongstad eller Kårstø. Oljefeltene må altså ha CO2 på rette tidspunktet, og i rette kvanta. Gullfaks trenger 5 mill tonn årlig, mens Kårstø og Mongstad bare vil produsere 1,5 mill tonn hver. Og det blir selvsagt kostbart å bygge rørledninger slik at begge verkene kan avgi CO2 til samme oljefeltet. Og så er det slik at høy oljepris gir høy gasspris, og det øker prisen på både gassen som skal brennes, og CO2'en som skal fanegs og injiseres. Alle disse faktorene tilsier at verken Kårstø eller Mongstad er lønnsomme med den tidsplanen for rensing som foreligger nå.
Post a Comment