SP- og SV-landsmøtene har styrket regjeringen. Og dermed seg selv. Begge partier ga offensive klarsignal til partiledelsene om å satse på dagens flertallsregjering. Det var viktig, men ikke selvsagt for noen av dem.
Senterpartiet er et verdikonservativt sentrumsparti tuftet på kristne grunnverdier. For bare få år siden ville ikke mange drømt om å se dem i regjering med SV. Den venstredreiningen i Senterpartiet som har sitt utspring i EU-kampen, Senterungdommen og tillitsvalgte som Marit Arnstad og Sigbjørn Gjelsvik, fortsetter med uforminsket styrke selv om disse mer radikale partikreftene ikke er med inn i regjeringen. Dagens SP-statsråder var ikke egentlig entusiastiske pådrivere for det rødgrønne samarbeidet fra starten av. Likevel fører de dette samarbeidet entusiastisk videre, i samlet tropp.
Det viser dybden i krisen i landbruket - bonden er ikke lengre næringsdrivende men statsansatt. Det er Småbrukarlagets ideologi som best uttrykkes av regjeringen, selv om det er tre tillitsvalgte fra Bondelaget som alene utgjør politisk ledelse i Landbruksdepartementet. Med god støtte av subsidiebaronene Lars Grue og Leif Forsell.
Sosialistisk Venstreparti er også et verdikonservativt parti, men tuftet på 1970-tallets opprørske, men nå forlengst statsbærende sekstiåtteriske grunnverdier. For SV er regjeringsdeltakelsen en liten styrkeprøve i seg selv, siden grunnfjellets fremste motivasjon for politisk virksomhet er Kritikk og Opposisjon. I motsetning til partiets ledende, resultatorienterte tillitsvalgte som lett og behendig behersker styringsrollen. Vi fikk den første smakebiten i Oslo fram til 1995, da SVs byråder gjorde en glitrende figur. Siden SV'ere i maktposisjoner representerer et grunnfjell som er maktkritikere, trives de best med å endre. Få byråder har endret Oslo mer enn Raymond Johansen. Få Finansministre har endret skatte- og avgiftssystemet mer enn kristin Halvorsen.
Partiets venstreopposisjon, anført av slike ekstremt demokratisky bakmenn som Hans Ebbing, Torgeir Holgersen, Reza Rezae og Knut Kjelstadli, liker ikke endring. Hele deres samfunnssyn er konservativt, og angrepene på egen regjering kommer alltid når det endres. Når partiledelsen målbærer slik type endring som de ikke kan kritisere, for eksempel styrking av kollektivtrafikken, så reagerer venstreopposisjonen med knugende taushet. De gode endringene vedkommer ikke dem. De er imot mye, men aldri for noe. I alle fall ikke noe nytt. De avskyr å måtte rose gode endringer. Det er bare kritikken av kompromissbasert endring som er interessant. Endring som er litt bra, men ikke nok bra. Da stortrives Kritikken. Dette er naturligvis menn som selv aldri har påtatt seg så mye som et pittelite folkevalgt verv. Selv borettslagsstyrene er for reformistiske og kompromissorienterte for dem.
SV-landsmøtet ble et stort nederlag for den konservative venstreopposisjonen. De tapte alle valgene. De tapte flertallet i sentralstyret og makten i Internasjonalt Utvalg. Og de tapte politikken - SV er mer entydig entusiastisk med i regjering enn noensinne. Kritikerne ble satt i skammekroken, og tvunget til entusiasme. Nå skal regjeringsprosjektet sementeres, garanteres, kommuniseres, og selvsagt repeteres. Og på ingen måte kritiseres.
Jens, kristin og Åslaug kan puste lettet ut. Ap-landsmøtet gjenstår, men med to lojale koalisjonspartnere kan ikke Arbeiderpartiet vise seg dårligere. Husfreden er gjenopprettet. Den bråkete, fulle onkelen har endelig sovnet og mor og far puster lettet ut. Regjeringen går kommune- og stortingsvalg samlet og styrket i møte. De verdikonservative blant de rødgrønne er på retrett. Norge gikk videre, på kampvotering.
Så harmonisk er det ikke på borgerlig side. Vent og se.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
5 comments:
Dette var en interessant blogg. Jeg er langt fra enig i alt du skriver, men det tåler vi vel ;)
Jeg lurer bare på en ting; hvorfor er det nødvendig å være så ufin i din beskrivelse av andre personer med et genuint samfunnsengasjement? Er du uenig med noen burde det vel være tilstrekkelig å "ta dem" på det du er uenig med dem i, ikke pøse ut med nedlatende personkarakteristikker..?
Det er greit med kritikk og uenighet. Men den burde være sakelig, velfundert og ikke minst; skrives under med fullt navn. Anonyme bråkmakere som ikke tør å stå fram med fullt navn har jeg lite til overs for.
FIn blogg, og korrekt analyse. En liten feil: Rezaee har hatt folkevalgte verv. Han sitter i bystyret og BU. Om han har gjort noe der strides vel de lærde om.
Du begynner virkelig å nærme deg bunnen, A.
Stian har rett - argumkentene skal stå i sentrum, ikke personene og karakteristikkene av dem. Og Rezae skal jeg berømme for at han tar på seg verv. Det er nettopp det de mest kritiske i Sv aldri gjør - de tar ikke ansvar og stikker hodet fram i partiets navn. De trer liksom ikke helt fram i lyset utenom de interne møtene.
Alle partier har destruktive kritikere, men i SV mener jeg de har mere makt enn i andre partier.
La oss stille f.eks Kjelstadli, Ebbing, Fiskaa og Holgersen følgende spørsmål, når man ser på hele deres karriære i SV:
1) Hvor mange ganger har de kritisert partiledelsen?
2) Hvor mange ganegr har de bidratt med konkrete politiske forslag til hva partiledelsen skal gjøre?
3) Hvor mange ganger har de satt gode politiske vedtak ut i livet selv?
Mitt poeng er ikke at alle skal være folkevalgte eller toppolitikere. Mitt poeng er at når folk i et parti har vært medlem i mange år, er oppegående og smarte mennesker, men bare kritiserer og aldri selv tar på seg å stå for partiets politikk gjennom et folkevalgt verv, så mener jeg at man skal være litt på vakt. Hva er deres mål med sin politiske virksomhet - er det å kjempe i verden elelr er det å kjempe i partiet?
Jeg er selv anonym i mine kommentarer av SV her, men så har jeg helelr ingen verv i SV og kritiserer heller ikke partiets politikk eller ledelse.
Post a Comment