Hjemmesiden Global Rich List gjør det mulig å få enkelt svar på hvor rik du er. Tast inn din årsinntekt i valgfri valuta, og du rangeres etter hvor mange mennesker i verden som har ennå høyere inntekt enn deg selv. Selv var jeg verdens 5.232.433-dje høyest lønnede, altså blant de 0,08% i verden med høyest inntekt.
Man kan også se hvor høyt rangert man ville være som britisk statsborger. Der måles også den globale rikdommen din. Skjønt beregningene må nok tas med en klype salt. Tast inn et gitt beløp i britiske pund begge steder, og se forskjellen. På den britiske siden er det dobbelt så mange med millioninntekt, som på Global Rich List. Uansett, forskjellene øker.
Har du jobb og inntekt i Norge, er du altså litt av en krøsus. Tast inn beløpet 10.000 £, eller omlag 125.000 norske kroner, så finner du "fattigdomsgrensen" i Norge. Er du blant de uheldige som akkurat strever med å komme over den norske fattigdomsgrensa, er du like fullt blant verdens 11,5% høyest lønnede.
Det er mye å forundre seg over.
Monday, April 23, 2007
Wednesday, April 18, 2007
Journalistikk på Sri Lanka-vis
En tidligere straffedømt nordmann skal innlede ved en regjeringskonferanse i Sri Lanka, melder ABC-Nyheter. Mannen har tidligere hevdet på en eksil-lankesisk konferanse i Canada at Norge støtter LTTE-geriljaen med penger og våpentrening, og at over 200.000 norske pass er på avveie, mange av dem distribuert til LTTE og Al Qaida.
Mannen heter Falk Rovik, viser det seg, og er registrert med selskapet Rovik Senter i Oslo. Ifølge ABC-Nyheter er han tidligere straffedømt for svært grove forbrytelser i Norge. Og utgir seg i utlandet for å representere Amnesty International Norge.
Det er interessant å skrape litt i Sri Lankas forhold til Rovik. Det hele startet med en artikkel i avisen Daily News på Sri Lanka 20.mars, som refererte til et Roviks foredrag i Canada. Artikkelen er skrevet av journalisten Walter Jayawardhana. Tilforlatelig. Han er visst en flittg journalist, som også skriver for Sri Lanka News, nyhetsbyrået Sinhalaya News Agency, og nyhetsportalen LankaWeb. Og for avisen Asian Tribune som utgis av World Institute of Asian Studies, og presenterer seg selv som "the conscience of humanity", og "striving for Asian solidarity". En god mann.
Så rapporterer han også fra Los Angeles for bloggen Picture Politics, nyhetsbloggen LankaPage, og for bloggen ToTheCenter. Imponerende.
Mer interessant blir det når Walter Jayawardhana også skriver for hjemmesidene til det lankesiske forsvarsdepartementet. Så dette er altså likevel ingen journalist, men en ansatt i Sri Lankas eget sikkerhetsapparat. Stygg sak.
Bedre blir det ikke når den "uavhengige" avisen Asian Tribune bringer nyheten om at Rovik skal tale nettopp ved konferansen som arrangeres av Sri Lankas forsvarsdepartement. Denne nyheten publiserer avisen uten uten by-line. Hvem som har skrevet "nyheten"? Kanskje vår venn Walter, alias Walter som refererte fra Canada og gjorde Rovik til ekspert, alias Walter i Sri Lankas forsvarsdepartement, alias Walter i Asian Tribune. The conscience of humanity.
Eller the crusader of christianity? Vår venn Walter gir viktige bidrag til Christian Action Network, en nyhetsportal for en gruppe livredde amerikanerne som synes terrorisme og krig og fred og sånn er en veldig farlig ting, og at de snart kommer og tar oss. Like barn leker best.
Velbekomme.
Mannen heter Falk Rovik, viser det seg, og er registrert med selskapet Rovik Senter i Oslo. Ifølge ABC-Nyheter er han tidligere straffedømt for svært grove forbrytelser i Norge. Og utgir seg i utlandet for å representere Amnesty International Norge.
Det er interessant å skrape litt i Sri Lankas forhold til Rovik. Det hele startet med en artikkel i avisen Daily News på Sri Lanka 20.mars, som refererte til et Roviks foredrag i Canada. Artikkelen er skrevet av journalisten Walter Jayawardhana. Tilforlatelig. Han er visst en flittg journalist, som også skriver for Sri Lanka News, nyhetsbyrået Sinhalaya News Agency, og nyhetsportalen LankaWeb. Og for avisen Asian Tribune som utgis av World Institute of Asian Studies, og presenterer seg selv som "the conscience of humanity", og "striving for Asian solidarity". En god mann.
Så rapporterer han også fra Los Angeles for bloggen Picture Politics, nyhetsbloggen LankaPage, og for bloggen ToTheCenter. Imponerende.
Mer interessant blir det når Walter Jayawardhana også skriver for hjemmesidene til det lankesiske forsvarsdepartementet. Så dette er altså likevel ingen journalist, men en ansatt i Sri Lankas eget sikkerhetsapparat. Stygg sak.
Bedre blir det ikke når den "uavhengige" avisen Asian Tribune bringer nyheten om at Rovik skal tale nettopp ved konferansen som arrangeres av Sri Lankas forsvarsdepartement. Denne nyheten publiserer avisen uten uten by-line. Hvem som har skrevet "nyheten"? Kanskje vår venn Walter, alias Walter som refererte fra Canada og gjorde Rovik til ekspert, alias Walter i Sri Lankas forsvarsdepartement, alias Walter i Asian Tribune. The conscience of humanity.
Eller the crusader of christianity? Vår venn Walter gir viktige bidrag til Christian Action Network, en nyhetsportal for en gruppe livredde amerikanerne som synes terrorisme og krig og fred og sånn er en veldig farlig ting, og at de snart kommer og tar oss. Like barn leker best.
Velbekomme.
Tuesday, April 3, 2007
KrF i den stille uke
I disse påsketider hvor vi går inn i den stille uke, er det interessant å meditere over hvor kristen-Norges eget parti står ved inngangen til kommunevalgkampen og den "lange valgkampen" fram mot 2009. Det var jo på denne tiden i 2003 at de rødgrønne begynte å samle seg til samtaler og stille diplomati, altså like langt foran 2005-valget som vi nå befinner oss fra 2009-valget.
Til tross for at Høybråten nå visstnok skal være i siget, og det etter ordtaket skal være makt i de foldede hender, er nok utsiktene til snarlig maktovertakelse for KrF heller magre. Partiet befinner seg ikke bare i skyggenes dal, men det er vanskelig å se hvordan de skal komme seg ut av den dalen uten et jordskjelv ved neste valg.
Saken er at KrF sitter i en strategisk klemme. Ikke vil de samarbeide med FrP - den motstanden er massiv i alle fløyer av partiet. Det kommer ikke på tale. En løsning med ren Høyre-regjering etter 2009-valget kunne de nok godta, men det ville neppe de andre borgerlige støttepartiene gå med på. FrP har jo sagt klart at de ikke lengre vil støtte en regjering de ikke sitter i selv. Og Høyre er nok lite lystne på å styre alene på andre partiers nåde.
Drømmen for KrF er sentrumsregjering, det synes klart. Da må Senterpartiet ut av samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det er nok ikke umulig, men selv med KrF på vippen etter 2009-valget blir det vanskelig. Da oppstår jo nemlig den nestbeste situasjonen for KrF, med mulighet for å få realisert Plan B: En ren Ap-regjering som "mellomstasjon" mellom rødgrønnt samarbeid og ny sentrumsregjering.
KrF tenker nok som så: "Vi får ikke Senterpartiet over i en ny regjeringskonstellasjon nå, da er det bedre å la Ap styre alene, så kan vi og Venstre samarbeide med Senterpartiet og gjenreise tilliten i sentrum i ro og mak mens Ap styrer."
Så oppstår neste problem: Venstre vil ha med Høyre i regjering, og blir neppe tilstrekkelig glad i Senterpartiet etter bare fire år i felles opposisjon. Nei, dette blir ikke lett.
Det blir ekstra mange bøyde nakker i kirkene denne påsken - ved inngangen til den stille uke og den lange valgkampen.
Til tross for at Høybråten nå visstnok skal være i siget, og det etter ordtaket skal være makt i de foldede hender, er nok utsiktene til snarlig maktovertakelse for KrF heller magre. Partiet befinner seg ikke bare i skyggenes dal, men det er vanskelig å se hvordan de skal komme seg ut av den dalen uten et jordskjelv ved neste valg.
Saken er at KrF sitter i en strategisk klemme. Ikke vil de samarbeide med FrP - den motstanden er massiv i alle fløyer av partiet. Det kommer ikke på tale. En løsning med ren Høyre-regjering etter 2009-valget kunne de nok godta, men det ville neppe de andre borgerlige støttepartiene gå med på. FrP har jo sagt klart at de ikke lengre vil støtte en regjering de ikke sitter i selv. Og Høyre er nok lite lystne på å styre alene på andre partiers nåde.
Drømmen for KrF er sentrumsregjering, det synes klart. Da må Senterpartiet ut av samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det er nok ikke umulig, men selv med KrF på vippen etter 2009-valget blir det vanskelig. Da oppstår jo nemlig den nestbeste situasjonen for KrF, med mulighet for å få realisert Plan B: En ren Ap-regjering som "mellomstasjon" mellom rødgrønnt samarbeid og ny sentrumsregjering.
KrF tenker nok som så: "Vi får ikke Senterpartiet over i en ny regjeringskonstellasjon nå, da er det bedre å la Ap styre alene, så kan vi og Venstre samarbeide med Senterpartiet og gjenreise tilliten i sentrum i ro og mak mens Ap styrer."
Så oppstår neste problem: Venstre vil ha med Høyre i regjering, og blir neppe tilstrekkelig glad i Senterpartiet etter bare fire år i felles opposisjon. Nei, dette blir ikke lett.
Det blir ekstra mange bøyde nakker i kirkene denne påsken - ved inngangen til den stille uke og den lange valgkampen.
Sunday, April 1, 2007
Hurra for klimapolitikken!
Det er mye fokus på å redusere klimautslippene. Og det er mye kollektivt selvbedrag.
Se for eksempel på kildene i Norges nasjonale utslippstall. "Stasjonær forbrenning" i husholdninger, altså boligoppvarming, står for 2 prosent av utslippene. Privat veitrafikk står for 13%. Altså 15% av klimautslippene fra privatepersoner. Resten, 85% av utslippene, kommer i det alt vesentlige fra olje- og gassvirksomheten, industrien, og varetransporten.
For privathusholdningene er derfor CO2-fokuset litt ironisk. Saken er jo at våre komfyrer, varmeovner og sparepærer i det alt vesentlige drives av vannkraft. Dermed slipper ikke husholdningene i Norge ut særlig mye klimagasser. Det er ikke så mye mer å spare, for å si det sånn. Likevel er fokuset på den enkelte - og det er jo viktig nok. Men fokuset er på feil ting.
Når du setter deg på flyet til Kanariøyene og hjem igjen, så har du bare på den ene turen sluppet ut mer CO2 enn du har gjort hele resten av året gjennom din buss- og bilkjøring, oljefyring, osv. Tar du fem flyturer i året, så utgjør de øvrige utslippene dine bare en unnselig brøkdel av totalutslippene dine. Flytrafikken er altså en stor synder. Derfor har EU vedtatt å ikke tatt med flytrafikken i det europeiske kvotesystemet (Kyotoavtalen). Først når flytrafikken telles med, begynner behovet for endring å tre fram for alvor.
Olje- og gassvirksomheten ute i Nordsjøen står for en tredjedel av Norges klimautslipp. Nordsjøens CO2-utslipp er fem ganger større enn husholdningenes utslipp. Elektrifisering av plattformene på sokkelen er derfor det viktigste bidraget Norge kan gi til globale utslippsreduksjoner. Det er viktig fordi fremtidig eksport av olje/gass vil kreve enda mer kraft. Det kreves altså politisk vilje til å endre oljeselskapenes atferd - gjennom tiltak som får dem til å droppe gasskraftverkene de idag driver ute på hver plattform. Løsningen er trolig å produsere elektrisiteten til plattformene på land, i gass- eller kullkraftverk med CO2-fangst.
I dette bildet, hvor husholdningene står for skarve ti prosent av utslippene, er det interessant å observere hvor stort fokus regjeringen har på husholdningenes utslipp, og hvor lite fokus regjeringen har på oljeselskapenes utslipp. Nå eier jo regjeringen så og si alle de norske oljeplattformene, gjennom Statoil, Hydro eller Petoro. Det forklarer kanskje det begrensede politiske fokuset på denne utslippskilden, selv fra de rødgrønne.
Å redusere husholdningenes utslipp noe særlig er ikke lett, bortsett fra fly- og bilkjøringen. Ikke misforstå: Mer kollektivtrafikk i byene er viktig, ikke minst utfra et lokalt perspektiv med store utslipp av partikler og oppvirvling av støv. Men i global klimasammenheng betyr det lite. Det er olje- og gassindustrien som gjør Norge til klimajumbo.
Løsningen? - Bygg gass-, olje- eller kullkraftverk med CO2-fangst, og deponer denne i oljefelt eller i fjell. Inkluder flytrafikken i Kyotoavtalen, legg straffeavgift på flytrafikk, og kjøp klimakvoter i land hvor husholdningene fyrer med fossile brensler.
Og hva gjør vi? -Vi gir Tromsø i oppgave å arrangere OL i 2018, en by hvor nitti prosent av tilskuerne og halvparten av de frivillige må fraktes inn med fly. Hurra for Norge og det sterke fokuset på klimapolitikk!
Se for eksempel på kildene i Norges nasjonale utslippstall. "Stasjonær forbrenning" i husholdninger, altså boligoppvarming, står for 2 prosent av utslippene. Privat veitrafikk står for 13%. Altså 15% av klimautslippene fra privatepersoner. Resten, 85% av utslippene, kommer i det alt vesentlige fra olje- og gassvirksomheten, industrien, og varetransporten.
For privathusholdningene er derfor CO2-fokuset litt ironisk. Saken er jo at våre komfyrer, varmeovner og sparepærer i det alt vesentlige drives av vannkraft. Dermed slipper ikke husholdningene i Norge ut særlig mye klimagasser. Det er ikke så mye mer å spare, for å si det sånn. Likevel er fokuset på den enkelte - og det er jo viktig nok. Men fokuset er på feil ting.
Når du setter deg på flyet til Kanariøyene og hjem igjen, så har du bare på den ene turen sluppet ut mer CO2 enn du har gjort hele resten av året gjennom din buss- og bilkjøring, oljefyring, osv. Tar du fem flyturer i året, så utgjør de øvrige utslippene dine bare en unnselig brøkdel av totalutslippene dine. Flytrafikken er altså en stor synder. Derfor har EU vedtatt å ikke tatt med flytrafikken i det europeiske kvotesystemet (Kyotoavtalen). Først når flytrafikken telles med, begynner behovet for endring å tre fram for alvor.
Olje- og gassvirksomheten ute i Nordsjøen står for en tredjedel av Norges klimautslipp. Nordsjøens CO2-utslipp er fem ganger større enn husholdningenes utslipp. Elektrifisering av plattformene på sokkelen er derfor det viktigste bidraget Norge kan gi til globale utslippsreduksjoner. Det er viktig fordi fremtidig eksport av olje/gass vil kreve enda mer kraft. Det kreves altså politisk vilje til å endre oljeselskapenes atferd - gjennom tiltak som får dem til å droppe gasskraftverkene de idag driver ute på hver plattform. Løsningen er trolig å produsere elektrisiteten til plattformene på land, i gass- eller kullkraftverk med CO2-fangst.
I dette bildet, hvor husholdningene står for skarve ti prosent av utslippene, er det interessant å observere hvor stort fokus regjeringen har på husholdningenes utslipp, og hvor lite fokus regjeringen har på oljeselskapenes utslipp. Nå eier jo regjeringen så og si alle de norske oljeplattformene, gjennom Statoil, Hydro eller Petoro. Det forklarer kanskje det begrensede politiske fokuset på denne utslippskilden, selv fra de rødgrønne.
Å redusere husholdningenes utslipp noe særlig er ikke lett, bortsett fra fly- og bilkjøringen. Ikke misforstå: Mer kollektivtrafikk i byene er viktig, ikke minst utfra et lokalt perspektiv med store utslipp av partikler og oppvirvling av støv. Men i global klimasammenheng betyr det lite. Det er olje- og gassindustrien som gjør Norge til klimajumbo.
Løsningen? - Bygg gass-, olje- eller kullkraftverk med CO2-fangst, og deponer denne i oljefelt eller i fjell. Inkluder flytrafikken i Kyotoavtalen, legg straffeavgift på flytrafikk, og kjøp klimakvoter i land hvor husholdningene fyrer med fossile brensler.
Og hva gjør vi? -Vi gir Tromsø i oppgave å arrangere OL i 2018, en by hvor nitti prosent av tilskuerne og halvparten av de frivillige må fraktes inn med fly. Hurra for Norge og det sterke fokuset på klimapolitikk!
Subscribe to:
Posts (Atom)
