Hva skjer i regjeringen med denne transportfly-saken? Dette virker dårlig forberedt og utvikler seg til en mer og mer pinlig sak. Vi skal ha disse flyene i mer enn førti år, men har tydeligvis ikke tid til å fortsette en helt anminnelig innkjøpsprosess. Denne typen innkjøp burde være regulert skikkelig gjennom EØS-avtalen og norsk regelverk, og så får vi plutselig en situasjon hvor en tilbyder skal favoriseres og en annen holdes utenfor. Helt uten grunn.
Uansett hva man mener om USA, burde det være en fordel for Norge å spre sine våpenkjøp noe mere. Andre land skal jo også handle statlige varer fra oss, og man må virkelig spørre seg hvorfor både kampfly, transportfly og maritime overvåkingsfly skal kjøpes av en og samme produsent - Lockheed Martin. Hvor mye smøring av offiserer ligger bak denne gangen?
Nei, dette er pinlige saker. Her må det ligge noe under.
Friday, June 1, 2007
Monday, May 14, 2007
En ganske alminnelig, patriotisk mann
Kevin Calvey, kaptein i USAs hærstyrker i Irak, skriver daglige blogger fra fronten mot "al-Qaeda", som han kaller motstanden. En enkel, landsens gutt bringer sine daglige, oppbyggelige epistler for patrioter som søker daglig stolthetsbrus, og oss andre som søker dypdykk i den amerikanske tenkemåten og av og til en god latter. Men innimellom de mer eller mindre sylskarpe analysene gir Calvey oss først og fremst en førstehånds kilde til hvordan republikanske krigsentusiaster tenker.
Calvey gjennomfører en slags reversert tilbakereise i den amerikanske drømmen - han startet som republikansk parlamentariker i Oklahomas delstatsparlament, men etetr åtte års innsats for lokale veistumper og oppussing av skolebygg, vervet han seg like godt frivillig til fronten i Baghdad. Imponerende idealistisk, for de som har sans for denslags.
"Kevin Calvey - mannen som startet som amerikansk kongressmann og endte opp i Baghdad med to tomme magasiner." Velbekomme.
Calvey gjennomfører en slags reversert tilbakereise i den amerikanske drømmen - han startet som republikansk parlamentariker i Oklahomas delstatsparlament, men etetr åtte års innsats for lokale veistumper og oppussing av skolebygg, vervet han seg like godt frivillig til fronten i Baghdad. Imponerende idealistisk, for de som har sans for denslags.
"Kevin Calvey - mannen som startet som amerikansk kongressmann og endte opp i Baghdad med to tomme magasiner." Velbekomme.
Tuesday, May 1, 2007
Mindretallets tyranni
Våpenlobbyen i USA har svaret klart etter skytetragedien ved Virginia Tech.
Hadde bare de andre studentene også vært bevæpnet, ville tragedien vært unngått, mener NRA-aktivist Ted Nugent. Amerika blir tryggere hvis alle er bevæpnet, da kan man jo bare plaffe ned våpen-desperadoer på eget initiativ, og begrense denne type skytetragedier.
En fjerdedel av alle amerikanere er enige. NRA har fullt grep om våpendebatten i USA, til tross for at et stort flertall ønsker tøffere våpenkontroll. Dog ønsker et flertall fortsatt salg av våpen til private, slik det også foregår i Norge og andre vestlige land.
Mens våpenvennene er godt organisert og utnytter valgsystemet med enmannskretser maksimalt, er flertallet av normale våpenskeptikere splittet og lite organiserte. Her er det mindretallet som legger press på kongressmedlemmer og senatorer. Noe av det første president Bush gjorde som president var å oppfylle våpenlobbyens våteste drøm, ved å oppheve Bill Clinton's ti årige forbud mot salg av automatvåpen til private. Forbudet utløp 13.september 2004.
Seung Huo-Cho brukte halvautomatiske våpen for å utføre sin massakre ved Virginia Tech.
Siden den dagen er det fritt fram for private å eie pumpehagler og militære automatvåpen med bajonettfester, store magasiner, osv. Flertallet ønsker strengere våpenlover. Mindretallet presser igjennom retten til å kjøpe rene drapsvåpen over disk.
President Bush var raskt ute med å tilby sin forbønn for ofrene. Men forbud mot å bære halvautomatiske våpen kommer ikke på tale. Hittil har heller ikke en eneste demokratisk presidentkandidat våget å koble sammen Virginia tech-skytingen med debatten om våpenkontroll. Her hersker mindretallets diktatur.
Hadde bare de andre studentene også vært bevæpnet, ville tragedien vært unngått, mener NRA-aktivist Ted Nugent. Amerika blir tryggere hvis alle er bevæpnet, da kan man jo bare plaffe ned våpen-desperadoer på eget initiativ, og begrense denne type skytetragedier.
En fjerdedel av alle amerikanere er enige. NRA har fullt grep om våpendebatten i USA, til tross for at et stort flertall ønsker tøffere våpenkontroll. Dog ønsker et flertall fortsatt salg av våpen til private, slik det også foregår i Norge og andre vestlige land.
Mens våpenvennene er godt organisert og utnytter valgsystemet med enmannskretser maksimalt, er flertallet av normale våpenskeptikere splittet og lite organiserte. Her er det mindretallet som legger press på kongressmedlemmer og senatorer. Noe av det første president Bush gjorde som president var å oppfylle våpenlobbyens våteste drøm, ved å oppheve Bill Clinton's ti årige forbud mot salg av automatvåpen til private. Forbudet utløp 13.september 2004.
Seung Huo-Cho brukte halvautomatiske våpen for å utføre sin massakre ved Virginia Tech.
Siden den dagen er det fritt fram for private å eie pumpehagler og militære automatvåpen med bajonettfester, store magasiner, osv. Flertallet ønsker strengere våpenlover. Mindretallet presser igjennom retten til å kjøpe rene drapsvåpen over disk.
President Bush var raskt ute med å tilby sin forbønn for ofrene. Men forbud mot å bære halvautomatiske våpen kommer ikke på tale. Hittil har heller ikke en eneste demokratisk presidentkandidat våget å koble sammen Virginia tech-skytingen med debatten om våpenkontroll. Her hersker mindretallets diktatur.
Monday, April 23, 2007
Rikere enn rikest
Hjemmesiden Global Rich List gjør det mulig å få enkelt svar på hvor rik du er. Tast inn din årsinntekt i valgfri valuta, og du rangeres etter hvor mange mennesker i verden som har ennå høyere inntekt enn deg selv. Selv var jeg verdens 5.232.433-dje høyest lønnede, altså blant de 0,08% i verden med høyest inntekt.
Man kan også se hvor høyt rangert man ville være som britisk statsborger. Der måles også den globale rikdommen din. Skjønt beregningene må nok tas med en klype salt. Tast inn et gitt beløp i britiske pund begge steder, og se forskjellen. På den britiske siden er det dobbelt så mange med millioninntekt, som på Global Rich List. Uansett, forskjellene øker.
Har du jobb og inntekt i Norge, er du altså litt av en krøsus. Tast inn beløpet 10.000 £, eller omlag 125.000 norske kroner, så finner du "fattigdomsgrensen" i Norge. Er du blant de uheldige som akkurat strever med å komme over den norske fattigdomsgrensa, er du like fullt blant verdens 11,5% høyest lønnede.
Det er mye å forundre seg over.
Man kan også se hvor høyt rangert man ville være som britisk statsborger. Der måles også den globale rikdommen din. Skjønt beregningene må nok tas med en klype salt. Tast inn et gitt beløp i britiske pund begge steder, og se forskjellen. På den britiske siden er det dobbelt så mange med millioninntekt, som på Global Rich List. Uansett, forskjellene øker.
Har du jobb og inntekt i Norge, er du altså litt av en krøsus. Tast inn beløpet 10.000 £, eller omlag 125.000 norske kroner, så finner du "fattigdomsgrensen" i Norge. Er du blant de uheldige som akkurat strever med å komme over den norske fattigdomsgrensa, er du like fullt blant verdens 11,5% høyest lønnede.
Det er mye å forundre seg over.
Wednesday, April 18, 2007
Journalistikk på Sri Lanka-vis
En tidligere straffedømt nordmann skal innlede ved en regjeringskonferanse i Sri Lanka, melder ABC-Nyheter. Mannen har tidligere hevdet på en eksil-lankesisk konferanse i Canada at Norge støtter LTTE-geriljaen med penger og våpentrening, og at over 200.000 norske pass er på avveie, mange av dem distribuert til LTTE og Al Qaida.
Mannen heter Falk Rovik, viser det seg, og er registrert med selskapet Rovik Senter i Oslo. Ifølge ABC-Nyheter er han tidligere straffedømt for svært grove forbrytelser i Norge. Og utgir seg i utlandet for å representere Amnesty International Norge.
Det er interessant å skrape litt i Sri Lankas forhold til Rovik. Det hele startet med en artikkel i avisen Daily News på Sri Lanka 20.mars, som refererte til et Roviks foredrag i Canada. Artikkelen er skrevet av journalisten Walter Jayawardhana. Tilforlatelig. Han er visst en flittg journalist, som også skriver for Sri Lanka News, nyhetsbyrået Sinhalaya News Agency, og nyhetsportalen LankaWeb. Og for avisen Asian Tribune som utgis av World Institute of Asian Studies, og presenterer seg selv som "the conscience of humanity", og "striving for Asian solidarity". En god mann.
Så rapporterer han også fra Los Angeles for bloggen Picture Politics, nyhetsbloggen LankaPage, og for bloggen ToTheCenter. Imponerende.
Mer interessant blir det når Walter Jayawardhana også skriver for hjemmesidene til det lankesiske forsvarsdepartementet. Så dette er altså likevel ingen journalist, men en ansatt i Sri Lankas eget sikkerhetsapparat. Stygg sak.
Bedre blir det ikke når den "uavhengige" avisen Asian Tribune bringer nyheten om at Rovik skal tale nettopp ved konferansen som arrangeres av Sri Lankas forsvarsdepartement. Denne nyheten publiserer avisen uten uten by-line. Hvem som har skrevet "nyheten"? Kanskje vår venn Walter, alias Walter som refererte fra Canada og gjorde Rovik til ekspert, alias Walter i Sri Lankas forsvarsdepartement, alias Walter i Asian Tribune. The conscience of humanity.
Eller the crusader of christianity? Vår venn Walter gir viktige bidrag til Christian Action Network, en nyhetsportal for en gruppe livredde amerikanerne som synes terrorisme og krig og fred og sånn er en veldig farlig ting, og at de snart kommer og tar oss. Like barn leker best.
Velbekomme.
Mannen heter Falk Rovik, viser det seg, og er registrert med selskapet Rovik Senter i Oslo. Ifølge ABC-Nyheter er han tidligere straffedømt for svært grove forbrytelser i Norge. Og utgir seg i utlandet for å representere Amnesty International Norge.
Det er interessant å skrape litt i Sri Lankas forhold til Rovik. Det hele startet med en artikkel i avisen Daily News på Sri Lanka 20.mars, som refererte til et Roviks foredrag i Canada. Artikkelen er skrevet av journalisten Walter Jayawardhana. Tilforlatelig. Han er visst en flittg journalist, som også skriver for Sri Lanka News, nyhetsbyrået Sinhalaya News Agency, og nyhetsportalen LankaWeb. Og for avisen Asian Tribune som utgis av World Institute of Asian Studies, og presenterer seg selv som "the conscience of humanity", og "striving for Asian solidarity". En god mann.
Så rapporterer han også fra Los Angeles for bloggen Picture Politics, nyhetsbloggen LankaPage, og for bloggen ToTheCenter. Imponerende.
Mer interessant blir det når Walter Jayawardhana også skriver for hjemmesidene til det lankesiske forsvarsdepartementet. Så dette er altså likevel ingen journalist, men en ansatt i Sri Lankas eget sikkerhetsapparat. Stygg sak.
Bedre blir det ikke når den "uavhengige" avisen Asian Tribune bringer nyheten om at Rovik skal tale nettopp ved konferansen som arrangeres av Sri Lankas forsvarsdepartement. Denne nyheten publiserer avisen uten uten by-line. Hvem som har skrevet "nyheten"? Kanskje vår venn Walter, alias Walter som refererte fra Canada og gjorde Rovik til ekspert, alias Walter i Sri Lankas forsvarsdepartement, alias Walter i Asian Tribune. The conscience of humanity.
Eller the crusader of christianity? Vår venn Walter gir viktige bidrag til Christian Action Network, en nyhetsportal for en gruppe livredde amerikanerne som synes terrorisme og krig og fred og sånn er en veldig farlig ting, og at de snart kommer og tar oss. Like barn leker best.
Velbekomme.
Tuesday, April 3, 2007
KrF i den stille uke
I disse påsketider hvor vi går inn i den stille uke, er det interessant å meditere over hvor kristen-Norges eget parti står ved inngangen til kommunevalgkampen og den "lange valgkampen" fram mot 2009. Det var jo på denne tiden i 2003 at de rødgrønne begynte å samle seg til samtaler og stille diplomati, altså like langt foran 2005-valget som vi nå befinner oss fra 2009-valget.
Til tross for at Høybråten nå visstnok skal være i siget, og det etter ordtaket skal være makt i de foldede hender, er nok utsiktene til snarlig maktovertakelse for KrF heller magre. Partiet befinner seg ikke bare i skyggenes dal, men det er vanskelig å se hvordan de skal komme seg ut av den dalen uten et jordskjelv ved neste valg.
Saken er at KrF sitter i en strategisk klemme. Ikke vil de samarbeide med FrP - den motstanden er massiv i alle fløyer av partiet. Det kommer ikke på tale. En løsning med ren Høyre-regjering etter 2009-valget kunne de nok godta, men det ville neppe de andre borgerlige støttepartiene gå med på. FrP har jo sagt klart at de ikke lengre vil støtte en regjering de ikke sitter i selv. Og Høyre er nok lite lystne på å styre alene på andre partiers nåde.
Drømmen for KrF er sentrumsregjering, det synes klart. Da må Senterpartiet ut av samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det er nok ikke umulig, men selv med KrF på vippen etter 2009-valget blir det vanskelig. Da oppstår jo nemlig den nestbeste situasjonen for KrF, med mulighet for å få realisert Plan B: En ren Ap-regjering som "mellomstasjon" mellom rødgrønnt samarbeid og ny sentrumsregjering.
KrF tenker nok som så: "Vi får ikke Senterpartiet over i en ny regjeringskonstellasjon nå, da er det bedre å la Ap styre alene, så kan vi og Venstre samarbeide med Senterpartiet og gjenreise tilliten i sentrum i ro og mak mens Ap styrer."
Så oppstår neste problem: Venstre vil ha med Høyre i regjering, og blir neppe tilstrekkelig glad i Senterpartiet etter bare fire år i felles opposisjon. Nei, dette blir ikke lett.
Det blir ekstra mange bøyde nakker i kirkene denne påsken - ved inngangen til den stille uke og den lange valgkampen.
Til tross for at Høybråten nå visstnok skal være i siget, og det etter ordtaket skal være makt i de foldede hender, er nok utsiktene til snarlig maktovertakelse for KrF heller magre. Partiet befinner seg ikke bare i skyggenes dal, men det er vanskelig å se hvordan de skal komme seg ut av den dalen uten et jordskjelv ved neste valg.
Saken er at KrF sitter i en strategisk klemme. Ikke vil de samarbeide med FrP - den motstanden er massiv i alle fløyer av partiet. Det kommer ikke på tale. En løsning med ren Høyre-regjering etter 2009-valget kunne de nok godta, men det ville neppe de andre borgerlige støttepartiene gå med på. FrP har jo sagt klart at de ikke lengre vil støtte en regjering de ikke sitter i selv. Og Høyre er nok lite lystne på å styre alene på andre partiers nåde.
Drømmen for KrF er sentrumsregjering, det synes klart. Da må Senterpartiet ut av samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det er nok ikke umulig, men selv med KrF på vippen etter 2009-valget blir det vanskelig. Da oppstår jo nemlig den nestbeste situasjonen for KrF, med mulighet for å få realisert Plan B: En ren Ap-regjering som "mellomstasjon" mellom rødgrønnt samarbeid og ny sentrumsregjering.
KrF tenker nok som så: "Vi får ikke Senterpartiet over i en ny regjeringskonstellasjon nå, da er det bedre å la Ap styre alene, så kan vi og Venstre samarbeide med Senterpartiet og gjenreise tilliten i sentrum i ro og mak mens Ap styrer."
Så oppstår neste problem: Venstre vil ha med Høyre i regjering, og blir neppe tilstrekkelig glad i Senterpartiet etter bare fire år i felles opposisjon. Nei, dette blir ikke lett.
Det blir ekstra mange bøyde nakker i kirkene denne påsken - ved inngangen til den stille uke og den lange valgkampen.
Sunday, April 1, 2007
Hurra for klimapolitikken!
Det er mye fokus på å redusere klimautslippene. Og det er mye kollektivt selvbedrag.
Se for eksempel på kildene i Norges nasjonale utslippstall. "Stasjonær forbrenning" i husholdninger, altså boligoppvarming, står for 2 prosent av utslippene. Privat veitrafikk står for 13%. Altså 15% av klimautslippene fra privatepersoner. Resten, 85% av utslippene, kommer i det alt vesentlige fra olje- og gassvirksomheten, industrien, og varetransporten.
For privathusholdningene er derfor CO2-fokuset litt ironisk. Saken er jo at våre komfyrer, varmeovner og sparepærer i det alt vesentlige drives av vannkraft. Dermed slipper ikke husholdningene i Norge ut særlig mye klimagasser. Det er ikke så mye mer å spare, for å si det sånn. Likevel er fokuset på den enkelte - og det er jo viktig nok. Men fokuset er på feil ting.
Når du setter deg på flyet til Kanariøyene og hjem igjen, så har du bare på den ene turen sluppet ut mer CO2 enn du har gjort hele resten av året gjennom din buss- og bilkjøring, oljefyring, osv. Tar du fem flyturer i året, så utgjør de øvrige utslippene dine bare en unnselig brøkdel av totalutslippene dine. Flytrafikken er altså en stor synder. Derfor har EU vedtatt å ikke tatt med flytrafikken i det europeiske kvotesystemet (Kyotoavtalen). Først når flytrafikken telles med, begynner behovet for endring å tre fram for alvor.
Olje- og gassvirksomheten ute i Nordsjøen står for en tredjedel av Norges klimautslipp. Nordsjøens CO2-utslipp er fem ganger større enn husholdningenes utslipp. Elektrifisering av plattformene på sokkelen er derfor det viktigste bidraget Norge kan gi til globale utslippsreduksjoner. Det er viktig fordi fremtidig eksport av olje/gass vil kreve enda mer kraft. Det kreves altså politisk vilje til å endre oljeselskapenes atferd - gjennom tiltak som får dem til å droppe gasskraftverkene de idag driver ute på hver plattform. Løsningen er trolig å produsere elektrisiteten til plattformene på land, i gass- eller kullkraftverk med CO2-fangst.
I dette bildet, hvor husholdningene står for skarve ti prosent av utslippene, er det interessant å observere hvor stort fokus regjeringen har på husholdningenes utslipp, og hvor lite fokus regjeringen har på oljeselskapenes utslipp. Nå eier jo regjeringen så og si alle de norske oljeplattformene, gjennom Statoil, Hydro eller Petoro. Det forklarer kanskje det begrensede politiske fokuset på denne utslippskilden, selv fra de rødgrønne.
Å redusere husholdningenes utslipp noe særlig er ikke lett, bortsett fra fly- og bilkjøringen. Ikke misforstå: Mer kollektivtrafikk i byene er viktig, ikke minst utfra et lokalt perspektiv med store utslipp av partikler og oppvirvling av støv. Men i global klimasammenheng betyr det lite. Det er olje- og gassindustrien som gjør Norge til klimajumbo.
Løsningen? - Bygg gass-, olje- eller kullkraftverk med CO2-fangst, og deponer denne i oljefelt eller i fjell. Inkluder flytrafikken i Kyotoavtalen, legg straffeavgift på flytrafikk, og kjøp klimakvoter i land hvor husholdningene fyrer med fossile brensler.
Og hva gjør vi? -Vi gir Tromsø i oppgave å arrangere OL i 2018, en by hvor nitti prosent av tilskuerne og halvparten av de frivillige må fraktes inn med fly. Hurra for Norge og det sterke fokuset på klimapolitikk!
Se for eksempel på kildene i Norges nasjonale utslippstall. "Stasjonær forbrenning" i husholdninger, altså boligoppvarming, står for 2 prosent av utslippene. Privat veitrafikk står for 13%. Altså 15% av klimautslippene fra privatepersoner. Resten, 85% av utslippene, kommer i det alt vesentlige fra olje- og gassvirksomheten, industrien, og varetransporten.
For privathusholdningene er derfor CO2-fokuset litt ironisk. Saken er jo at våre komfyrer, varmeovner og sparepærer i det alt vesentlige drives av vannkraft. Dermed slipper ikke husholdningene i Norge ut særlig mye klimagasser. Det er ikke så mye mer å spare, for å si det sånn. Likevel er fokuset på den enkelte - og det er jo viktig nok. Men fokuset er på feil ting.
Når du setter deg på flyet til Kanariøyene og hjem igjen, så har du bare på den ene turen sluppet ut mer CO2 enn du har gjort hele resten av året gjennom din buss- og bilkjøring, oljefyring, osv. Tar du fem flyturer i året, så utgjør de øvrige utslippene dine bare en unnselig brøkdel av totalutslippene dine. Flytrafikken er altså en stor synder. Derfor har EU vedtatt å ikke tatt med flytrafikken i det europeiske kvotesystemet (Kyotoavtalen). Først når flytrafikken telles med, begynner behovet for endring å tre fram for alvor.
Olje- og gassvirksomheten ute i Nordsjøen står for en tredjedel av Norges klimautslipp. Nordsjøens CO2-utslipp er fem ganger større enn husholdningenes utslipp. Elektrifisering av plattformene på sokkelen er derfor det viktigste bidraget Norge kan gi til globale utslippsreduksjoner. Det er viktig fordi fremtidig eksport av olje/gass vil kreve enda mer kraft. Det kreves altså politisk vilje til å endre oljeselskapenes atferd - gjennom tiltak som får dem til å droppe gasskraftverkene de idag driver ute på hver plattform. Løsningen er trolig å produsere elektrisiteten til plattformene på land, i gass- eller kullkraftverk med CO2-fangst.
I dette bildet, hvor husholdningene står for skarve ti prosent av utslippene, er det interessant å observere hvor stort fokus regjeringen har på husholdningenes utslipp, og hvor lite fokus regjeringen har på oljeselskapenes utslipp. Nå eier jo regjeringen så og si alle de norske oljeplattformene, gjennom Statoil, Hydro eller Petoro. Det forklarer kanskje det begrensede politiske fokuset på denne utslippskilden, selv fra de rødgrønne.
Å redusere husholdningenes utslipp noe særlig er ikke lett, bortsett fra fly- og bilkjøringen. Ikke misforstå: Mer kollektivtrafikk i byene er viktig, ikke minst utfra et lokalt perspektiv med store utslipp av partikler og oppvirvling av støv. Men i global klimasammenheng betyr det lite. Det er olje- og gassindustrien som gjør Norge til klimajumbo.
Løsningen? - Bygg gass-, olje- eller kullkraftverk med CO2-fangst, og deponer denne i oljefelt eller i fjell. Inkluder flytrafikken i Kyotoavtalen, legg straffeavgift på flytrafikk, og kjøp klimakvoter i land hvor husholdningene fyrer med fossile brensler.
Og hva gjør vi? -Vi gir Tromsø i oppgave å arrangere OL i 2018, en by hvor nitti prosent av tilskuerne og halvparten av de frivillige må fraktes inn med fly. Hurra for Norge og det sterke fokuset på klimapolitikk!
Thursday, March 29, 2007
Landsmøtene har styrket regjeringen
SP- og SV-landsmøtene har styrket regjeringen. Og dermed seg selv. Begge partier ga offensive klarsignal til partiledelsene om å satse på dagens flertallsregjering. Det var viktig, men ikke selvsagt for noen av dem.
Senterpartiet er et verdikonservativt sentrumsparti tuftet på kristne grunnverdier. For bare få år siden ville ikke mange drømt om å se dem i regjering med SV. Den venstredreiningen i Senterpartiet som har sitt utspring i EU-kampen, Senterungdommen og tillitsvalgte som Marit Arnstad og Sigbjørn Gjelsvik, fortsetter med uforminsket styrke selv om disse mer radikale partikreftene ikke er med inn i regjeringen. Dagens SP-statsråder var ikke egentlig entusiastiske pådrivere for det rødgrønne samarbeidet fra starten av. Likevel fører de dette samarbeidet entusiastisk videre, i samlet tropp.
Det viser dybden i krisen i landbruket - bonden er ikke lengre næringsdrivende men statsansatt. Det er Småbrukarlagets ideologi som best uttrykkes av regjeringen, selv om det er tre tillitsvalgte fra Bondelaget som alene utgjør politisk ledelse i Landbruksdepartementet. Med god støtte av subsidiebaronene Lars Grue og Leif Forsell.
Sosialistisk Venstreparti er også et verdikonservativt parti, men tuftet på 1970-tallets opprørske, men nå forlengst statsbærende sekstiåtteriske grunnverdier. For SV er regjeringsdeltakelsen en liten styrkeprøve i seg selv, siden grunnfjellets fremste motivasjon for politisk virksomhet er Kritikk og Opposisjon. I motsetning til partiets ledende, resultatorienterte tillitsvalgte som lett og behendig behersker styringsrollen. Vi fikk den første smakebiten i Oslo fram til 1995, da SVs byråder gjorde en glitrende figur. Siden SV'ere i maktposisjoner representerer et grunnfjell som er maktkritikere, trives de best med å endre. Få byråder har endret Oslo mer enn Raymond Johansen. Få Finansministre har endret skatte- og avgiftssystemet mer enn kristin Halvorsen.
Partiets venstreopposisjon, anført av slike ekstremt demokratisky bakmenn som Hans Ebbing, Torgeir Holgersen, Reza Rezae og Knut Kjelstadli, liker ikke endring. Hele deres samfunnssyn er konservativt, og angrepene på egen regjering kommer alltid når det endres. Når partiledelsen målbærer slik type endring som de ikke kan kritisere, for eksempel styrking av kollektivtrafikken, så reagerer venstreopposisjonen med knugende taushet. De gode endringene vedkommer ikke dem. De er imot mye, men aldri for noe. I alle fall ikke noe nytt. De avskyr å måtte rose gode endringer. Det er bare kritikken av kompromissbasert endring som er interessant. Endring som er litt bra, men ikke nok bra. Da stortrives Kritikken. Dette er naturligvis menn som selv aldri har påtatt seg så mye som et pittelite folkevalgt verv. Selv borettslagsstyrene er for reformistiske og kompromissorienterte for dem.
SV-landsmøtet ble et stort nederlag for den konservative venstreopposisjonen. De tapte alle valgene. De tapte flertallet i sentralstyret og makten i Internasjonalt Utvalg. Og de tapte politikken - SV er mer entydig entusiastisk med i regjering enn noensinne. Kritikerne ble satt i skammekroken, og tvunget til entusiasme. Nå skal regjeringsprosjektet sementeres, garanteres, kommuniseres, og selvsagt repeteres. Og på ingen måte kritiseres.
Jens, kristin og Åslaug kan puste lettet ut. Ap-landsmøtet gjenstår, men med to lojale koalisjonspartnere kan ikke Arbeiderpartiet vise seg dårligere. Husfreden er gjenopprettet. Den bråkete, fulle onkelen har endelig sovnet og mor og far puster lettet ut. Regjeringen går kommune- og stortingsvalg samlet og styrket i møte. De verdikonservative blant de rødgrønne er på retrett. Norge gikk videre, på kampvotering.
Så harmonisk er det ikke på borgerlig side. Vent og se.
Senterpartiet er et verdikonservativt sentrumsparti tuftet på kristne grunnverdier. For bare få år siden ville ikke mange drømt om å se dem i regjering med SV. Den venstredreiningen i Senterpartiet som har sitt utspring i EU-kampen, Senterungdommen og tillitsvalgte som Marit Arnstad og Sigbjørn Gjelsvik, fortsetter med uforminsket styrke selv om disse mer radikale partikreftene ikke er med inn i regjeringen. Dagens SP-statsråder var ikke egentlig entusiastiske pådrivere for det rødgrønne samarbeidet fra starten av. Likevel fører de dette samarbeidet entusiastisk videre, i samlet tropp.
Det viser dybden i krisen i landbruket - bonden er ikke lengre næringsdrivende men statsansatt. Det er Småbrukarlagets ideologi som best uttrykkes av regjeringen, selv om det er tre tillitsvalgte fra Bondelaget som alene utgjør politisk ledelse i Landbruksdepartementet. Med god støtte av subsidiebaronene Lars Grue og Leif Forsell.
Sosialistisk Venstreparti er også et verdikonservativt parti, men tuftet på 1970-tallets opprørske, men nå forlengst statsbærende sekstiåtteriske grunnverdier. For SV er regjeringsdeltakelsen en liten styrkeprøve i seg selv, siden grunnfjellets fremste motivasjon for politisk virksomhet er Kritikk og Opposisjon. I motsetning til partiets ledende, resultatorienterte tillitsvalgte som lett og behendig behersker styringsrollen. Vi fikk den første smakebiten i Oslo fram til 1995, da SVs byråder gjorde en glitrende figur. Siden SV'ere i maktposisjoner representerer et grunnfjell som er maktkritikere, trives de best med å endre. Få byråder har endret Oslo mer enn Raymond Johansen. Få Finansministre har endret skatte- og avgiftssystemet mer enn kristin Halvorsen.
Partiets venstreopposisjon, anført av slike ekstremt demokratisky bakmenn som Hans Ebbing, Torgeir Holgersen, Reza Rezae og Knut Kjelstadli, liker ikke endring. Hele deres samfunnssyn er konservativt, og angrepene på egen regjering kommer alltid når det endres. Når partiledelsen målbærer slik type endring som de ikke kan kritisere, for eksempel styrking av kollektivtrafikken, så reagerer venstreopposisjonen med knugende taushet. De gode endringene vedkommer ikke dem. De er imot mye, men aldri for noe. I alle fall ikke noe nytt. De avskyr å måtte rose gode endringer. Det er bare kritikken av kompromissbasert endring som er interessant. Endring som er litt bra, men ikke nok bra. Da stortrives Kritikken. Dette er naturligvis menn som selv aldri har påtatt seg så mye som et pittelite folkevalgt verv. Selv borettslagsstyrene er for reformistiske og kompromissorienterte for dem.
SV-landsmøtet ble et stort nederlag for den konservative venstreopposisjonen. De tapte alle valgene. De tapte flertallet i sentralstyret og makten i Internasjonalt Utvalg. Og de tapte politikken - SV er mer entydig entusiastisk med i regjering enn noensinne. Kritikerne ble satt i skammekroken, og tvunget til entusiasme. Nå skal regjeringsprosjektet sementeres, garanteres, kommuniseres, og selvsagt repeteres. Og på ingen måte kritiseres.
Jens, kristin og Åslaug kan puste lettet ut. Ap-landsmøtet gjenstår, men med to lojale koalisjonspartnere kan ikke Arbeiderpartiet vise seg dårligere. Husfreden er gjenopprettet. Den bråkete, fulle onkelen har endelig sovnet og mor og far puster lettet ut. Regjeringen går kommune- og stortingsvalg samlet og styrket i møte. De verdikonservative blant de rødgrønne er på retrett. Norge gikk videre, på kampvotering.
Så harmonisk er det ikke på borgerlig side. Vent og se.
Sunday, March 25, 2007
Små britiske skritt
Førti større britiske selskaper går sammen om å redusere egne og forbrukernes klimautslipp. Selskapene ledes an av Tesco, Marks & Spencer, BSkyB, HSBC, the BBC og B&Q. Et fint initiativ - selv om selskapene omfatter supermarkeder, TV-selskaper og banker som ikke sipper ut særlig mye klimagasser gjennom sin virksomhet.
Vi sparer jubelen til vi får på plass en global klima- og kvoteavtalede som omfatter alle klimautslipp, også fra flytrafikken. De virkelig store utslippene står ikke British Broadcasting for, men virksomheten til British Airways, British Petroleum og British Leyland.
Vi sparer jubelen til vi får på plass en global klima- og kvoteavtalede som omfatter alle klimautslipp, også fra flytrafikken. De virkelig store utslippene står ikke British Broadcasting for, men virksomheten til British Airways, British Petroleum og British Leyland.
Fornuften seiret på SV-landsmøte
Det som lenge så ut til å bli en thriller, ble også en thriller. Heldigvis seiret fornuften til slutt, etter en del pussige vedtak - blant annet for kriminalisering av prostitusjon. Bård Vegar Solhjell ble ny nestleder, og sentralstyret ellers fikk en sammensetting som gjenspeiler velgerne og medlemmene på en helt annen måte enn det forrige. Takk og pris at partiet ikke tar samme retning som det svenske Vänsterpartiet - den livsfjerne og venstristiske veien.
Det er lov å være blid!
Det er lov å være blid!
Velkommen til min blogg
Velkommen til min sylferske blogg.
Her vil jeg presentere kommentarer og nyheter om ting jeg synes er viktige og gjerne vil dele med deg. Følg med!
Her vil jeg presentere kommentarer og nyheter om ting jeg synes er viktige og gjerne vil dele med deg. Følg med!
Subscribe to:
Posts (Atom)
